Med foten på gasspedalen til Ukraina

-Hvordan begynte det? Hadde du noe forhold til Ukraina på forhånd?

Egentlig ikke noe utover at jeg hadde en interesse for Øst-Europa, spesielt etter interrail i 20-årene. I 2014 var jeg helst, som de fleste andre, litt forbauset over hva som skjedde. Men under opptakten til fullskalainvasjonen anerkjente Russland de to såkalte republikkene [«Folkerepublikken Donetsk» og «Folkerepublikken Luhansk».] Da skjønte jeg at noe var i gjære, men ble faktisk overrasket da de gikk til fullskalainvasjon. Jeg reagerte veldig på urettferdigheten. Mange prøver å forklare og rettferdiggjøre. Men hever man blikket litt, ser man at dette er et uprovosert angrep på Ukraina. Et Ukraina som Russland flere ganger har signert på avtaler om anerkjennelse av 1991-grensene med. Da dette skjedde tenkte jeg at her ville jeg gjøre noe. Det var ikke nok å bare donere penger. Jeg tok kontakt med den ukrainske ambassaden, og en uke senere hadde jeg privatbilen min full av ting ambassaden hadde samlet inn: Skuddsikre vester, hjelmer, laptoper, mobiltelefoner, walkie talkier. Sammen med en kamerat krysset jeg grensen for første gang i midten av mars 2022.

Grensekryssingen gikk fint. Himmelen var like blå på begge sider av grensen. Det var fredfullt og stille. Ikke noen flyktningestrøm eller panikk.

-Hvordan er det å treffe soldatene ved fronten?

Vi treffer dem jo helst i forbindelse med overlevering av biler. Det er de veldig takknemlige for. Og når man snakker med dem, går det gjerne frem at de aller fleste av dem hadde vanlige sivile liv og ingen planer om å dra i militæret. Det gjør inntrykk. Vi er nok veldig fokusert på bilen vi har med. Soldatene takker for bilen, men sier at det kanskje viktigste for dem er at de ikke er glemt av resten av verden.

-Har Vestens interesse dabbet litt av med tiden?

Rett etter invasjonen var det folkelige engasjementet stort. Men ellers bar den første norske tilnærmingen preg av fordømmelse av Russland, og så nærmest å tilby Norgesplaster, litt hjelmer og vester og slikt. Vi har kommet lengre nå, men det har vært en sendrektighet fra vestlig hold. Det har vært mye fokus på tall. Den totale militære bistanden fra Vesten var høyere i 2023 enn i 2024. Og den var høyere i 2024 enn 2025. Den store endringen i 2025 var at den amerikanske bistanden forsvant. Dette ble stort sett kompensert på europeisk nivå. Men det er ikke dette inntrykket man sitter igjen etter å ha lest norske media. Vestlige politikere sier: «We stand by Ukraine.» Det er ikke ståing de trenger. «We need to get going!»

-Har tregheten forlenget krigen unødvendig?

Ja. Regjeringsmedlemmer sier at dette ikke kun gjelder penger, forstått som at det ikke nytter å bruke mer penger dersom produksjonskapasiteten er den samme. Da bruker man bare mer penger på samme materiellet. Dette er en lite offensiv holdning. Man må gjøre to ting: Allokere penger og bygge relevante kapasiteter. Men aller først må man definere et mål for hva det er man skal gjøre. Et fint mål hadde vært at Ukraina skal få frigjort territorier som er midlertidig okkupert av Russland, altså 1991-grensene. Deretter må det gjøres en behovsanalyse. Hva skal til av militære midler og annet for å nå målet? Så må man se på hvordan man skal kunne skaffe dette. Norske politikere snakker mye om hva de har gitt, gjerne sammenliknet med våre nordiske naboer. Dette er egentlig ikke så relevant. Det relevante er hvor stort det ukrainske behovet er, og hvordan dette skal dekkes. Ukrainerne er for øvrig heller ikke så gode på å formidle hva tallene er og hvilke militære kapasiteter de har behov for, iallfall ikke offentlig. Man vinner ikke en krig med masse dollar eller euro alene. Man må selvsagt konvertere pengene til militære kapasiteter.

-Frykter du at en fred hvor Russland får beholde de okkuperte områdene kan gi Russland et incitement til å prøve å ta andre områder?

Ja, da har ikke Russland betalt en høy nok pris. Poenget med avskrekking som forsvarspolitisk konsept er at den må være troverdig. Det vil være veldig uheldig om Russland kommer unna med å rappe 20% av Ukraina. Det stopper ikke akkurat appetitten deres. Og dette vil være en fred uten frihet for de okkuperte områdene.

-Jeg synes vi stadig oftere hører at en fredsløsning vil måtte innebære en avståelse av ukrainsk territorium..?

Da USA skulle forhandle med Russland, skulle ikke Ukraina få sitte ved bordet. Det blir fremstilt som om Ukraina skal få bestemme om de vil fortsette krigen, eller om de vil takke ja til den eller den fredsløsningen. I realiteten har de ikke store valget når de ser at den vestlige støtten er utilstrekkelig. «Her har du en rusten kniv. Jeg støtter deg i kampen!»
-Hvordan er økonomien i UFC? Gir folk like mye som tidligere?
Vi har hatt en økning hvert år, og ligger også i år an til å få inn mer enn i fjor. For tiden er det en viss positivet rundt narrativet om Ukraina, spesielt på grunn av Ukrainas evne til å ta ut mål inne i Russland, pluss områder som for tiden frigjøres av ukrainerne.

Kvåle er litt bekymret for at dette kan bli en hvilepute:

Vår organisasjon er i beløp ekstremt liten i forhold til statlige bidrag. Men jeg ser likevel en stor verdi i det vi driver med. Ifølge en artikkel fra Politico fra i fjor kommer 95% av bilene soldatene bruker fra sivile givere i vesten. Det er et veldig stort behov for biler. Det er forbruksvare. Mange blir ødelagt av droner.

Som organisasjon må vi hele tiden kjempe om oppmerksomheten, vi må holde foten på gasspedalen.

-Hvordan er det å få fatt på biler? Har dere snart støvsuget Norge ferdig for biler?

Vi kjøper biler jevnt og trutt. Jeg har fryktet at markedet på et eller annet tidspunkt blir tomt for biler, men nei. Biler blir stadig skiftet ut.

-Hvilke biler er det dere er ute etter?

Dieseldrevne firehjulstrekkere. Bensinbiler er ikke så interessant. Pick up´er, SUVer og varebiler. Jeg vil anslå at vi kjøper omtrent 95% av bilene, og de resterende er donert direkte. Gjennomsnittlig innkjøpspris på bilene ligger rett under 30.000,- kroner. Vi ønsker mest bil for pengene! Vi har levert over 530 biler. Hvis vi skulle kjøpt dobbelt så dyre biler, hadde vi levert halvparten så mange. Vi har fått flere direkte tilbakemeldinger fra soldater: «Denne bilen har reddet liv.» Jo flere biler, jo flere liv redder vi. Vi har egentlig fått veldig lite klager på bilene, selv om de blir kjørt intenst på dårlige eller manglende veier. Det å kjøre fort er et risikoreduserende tiltak når man er utsatt for droner og artilleri.

Når vi kjører konvoi til Ukraina har vi en mekanikerbil som kjører bakerst. Hvis noen får problemer med bilen, får de hjelp av den, mens de andre kjører videre. Vi har mekanismer for å håndtere dette slik at ikke hele konvoien stopper opp.

-Hvordan velger dere ut mottakerne?

Dette har endret seg litt siden de første bilene ble donert. Først ble det valgt ut av den ukrainske ambassaden, men dette endret seg raskt til å gå via et nettverk av frivillige, sivile i Ukraina, som har kontakt med ukrainske soldater. Og, jo flere biler vi leverer, jo flere får høre om oss, og jo flere soldater kontakter oss direkte. Når vi velger mottakere, legger vi vekt på hvor bilen kan gjøre størst nytte. I tillegg må soldatene fremlegge dokumentasjon som viser at de er aktivt tjenestegjørende soldater.

-Hva kan vi bidra med?

Dersom man har en bil man ønsker å donere, setter vi veldig stor pris på det. Ellers er det alltid behov for penger. Vi er gode på å kjøpe biler! Dette er en dugnad. Vi må bidra jevnlig.

Trykk på lenken dersom du ønsker å gi et bidrag til UFC:
Ukrainian Freedom Convoys Norway

Ole Kvåles ønskeliste:
Mitsubishi L200
Nissan Navara
Ford Ranger
Izuzu D-Max
Suzuki Grand Vitara XL-7
Mitsubishi Pajero
Nissan X-Trail
Toyota Landcruiser
Mitsubishi Outlander
Land Rover Discovery
Mercedes ML
Toyota HiAce
Volkswagen Transporter
Hyundai H1