Forfatteren og medieviteren John Færseth har gjort et grundig, årelangt arbeid med å analysere kruttet i denne tønnen. Han har oppsøkt steder og miljøer som bare unntaksvis vies oppmerksomhet i den løpende nyhetsdekningen.
Konflikten virker som en magnet på forskjellige ytterpoler rundt om i verden, selv om disse utenfra kanskje synes å ha lite felles. I Ukraina finner Færseth et mangfold av ulikeartet grupper med tilreisende fremmedkrigere som kjemper på de russiske separatistenes side. De fleste fra forskjellige høyreorienterte grupperinger, men også mennesker som regner seg som venstreorienterte. Atter andre synes å ha enda mer kryptiske grunner for kampinnsatsen sin.
Felles synes imidlertid å være det som først og fremst er en idé om Russland. Et Russland som stabil vokter av tradisjonelle verdier som konservativ religion og kjernefamilie. Forfatteren peker på at dette tross alt i liten grad speiler realitetene i det moderne Russland. Viktigere er kanskje at dette bildet lar seg oppkonstruere som kontrast til en vestlig kultur som i noens øyne er i full normoppløsming. Multikulturalisme, skeives rettigheter og det litt ulne begrepet globalisme er stikkord her. Som så ofte ellers i konspirasjonssårbare miljøer antas gjerne jødene å stå bak, populært eksemplifisert ved den ungarskfødte milliardæren og filantropen George Soros.
Færseth viser til forskjellige forbindelseselinjer mellom Russland og diverse bevegelser verden over som befatter seg med ymse konspirasjonsteorier. Han svinger innom et polarisert USA hvor det for tiden florerer mer eller mindre fantasifulle teorier om dypstat og eliter, feminister og skeive. I noen grupper kan dette vekke sympati med Russland.
Russland fremstår som et land som alltid har slått tilbake invasjoner, og som trosser globalistene og fører sin egen uavhengige politikk. For dem som betrakter USA og NATOs intervensjonsglade utenrikspolitikk som noe negativt for landene som blir rammet, og for Vesten selv, kan Russland til og med fremstå som mer sindig og realistisk.
Han skriver videre at konspirasjonskulturen har vist seg som nyttig vann å fiske i for den som vil øke konfliktnivået i vest. Russiske myndigheter er selvsagt ikke ansvarlige for nedgangen i sosial tillit hverken i USA eller i Vesten forøvrig. De er heller ikke ansvarlige for fremveksten av «patriot»- eller konspirasjonskulturen eller for voldshandlinger de har ført til. Samtidig finnes det flere eksempler på at man fra russisk hold har bidratt til å eksponere flere mennesker for denne typen forestillinger.
Velkjent er det at slike konspiratoriske idéer fremmes gjennom nettsteder, «trollfabrikker» og dataprogrammer som styrer kontoer på Facebook og Twitter. Mindre kjent for et norsk publikum er kanskje den rollen den engelskspråklige, russiske tv-kanalen RT spiller.
I hvilken grad Putin selv støtter denne virksomheten, synes ikke Færseth å ville mene noe om. Putin er opptatt av å markere seg som Russlands sterke mann, en maskulin leder som ikke vil la seg overkjøre av internasjonale krefter. Forfatteren hevder ikke at Putin står bak denne desinformasjonen. Det er imidlertid ikke vanskelig å se at den kan være beleilig for ham, og det finnes heller ingen åpenbare incentiver til å skulle stoppe den.
Færseth går også inn på det han betegner som et økosystem av konspirasjonsteoretikere som opptrer som analytikere i forskjellige media, med høyst varierende grad av etterrettelighet. Et viktig navn i denne sammenheng er Aleksandr Dugin. Dugin knyttet tidlig i livet kontakt med grupper langt ute på høyreflanken. I likhet med mange av dem, er Dugin selv sterkt inspirert av en idé om Russland som verdens «kjerneland». Sivilisasjonen i dette området er angivelig bærerer av en tradisjon med spesielle religiøse innsikter og følgelig kvalitativt andereledes enn atlanterhavssivilasjonen, representert ved USA og Storbritannia. De sistnevnte står for moderniteten, og all den ugreien som følger i dets kjølvann. Selvsagt er de to sivilasjonsformene forutbestemt til konflikt. Dugin mener nemlig at kampen mellom disse partene intet mindre enn gjenspeiler en krig i himmelen mellom lysets og mørkets engler. Om ikke dette er bisart nok, trekker han også inn raseteorier av den mer okkulte sorten, endog en siste kamp hvor Antikrist (altså det onde atlantiske imperiet) skal beseires. Det kommer neppe som noen overraskelse på leseren at Dugin likevel har uttrykt sin respekt for Donald Trump.
I likhet med Dugins verdensbilde, fremstår også hans forhold til Putin noe obskurt. Klart er at Dugin tidlig i sin karriere gav uttrykk for en nærmest dogmatisk støtte til Putin. Etter uttalelser som kunne forstås som oppfordring til folkemord i Ukraina, mistet Dugin i 2014 sitt professorat i sosiologi ved Universitetet i Moskva. Han synes med dette også å ha mistet mye av sin innflytelse innenriks. Og hvordan Putin ser på Dugin er litt uvisst. Imidlertid gjenfinner man en rekke av Dugins særegne begreper i uttalelser fra Putin, riktignok av det mer jordnære slaget.
Færseth gjør også et sveip over det han i hermetegn betegner «Putin-forståere» i Norge. Han slår fast at det er lite slikt å finne i norsk mainstreampolitikken, med etpar høylydte unntak. Carl I. Hagen er ett av dem, og han synes å fri til velgere i kristenkonservative miljøer med prorussiske synspunkter. Dette virker å falle i god jord i miljø som er bekymret for homobevegelse og annet som anses som moralsk forfall. Også i den alternative bloggsfæren blomstrer beundringen for den sterke mannens rike. Som i resten av verden er det ikke alltid like lett å plassere disse bloggene inn på den klassiske høyre-venstre-aksen lengre.
Boken med sine 476 sider (inkludert noter) er en liten murstein av tettpakket informasjon. Færseth har imidlertid utstyrt boken ikke bare med et grundig noteapparat, men også hendige faktabokser underveis. Dette er et heldig grep som letter lesingen og gjør det lettere å holde orden på begreper og et rikholdig persongalleri.
Hva som vil skje i Ukraina er det ingen som vet. Det sies at sannheten er krigens første offer. Det tror jeg John Færseth vet mye om.