Menigheten reklamerer på nettsidene sine med at dette skjer direkte etter «barnehage eller AKS». Med på kjøpet får familiene også alderstilpassede aktiviteter i form av fortelling, lek og sang.
De hyggelige mødrene i området forteller meg entusiastisk om tilbudet og vil gjerne ha meg med. -Det er jo så deilig å slippe alt styret med middagslaging iblant. Jeg tviler ikke. Heller ikke jeg synes det er stas halse hjem for å flippe fiskekaker parallelt med lekselesing og borddekking. Likevel trekker jeg litt på det. De velmenende mammaene er i samme båt, men aner motviljen min. -Prøv en gang, da. Det er jo så trivelig. Og «alle» kommer. Det er fine folk, og jeg har ikke lyst til å være hurpete, så jeg bare smiler og trekker litt på skuldrene.
For det er nettopp her skoen trykker. Kommer virkelig «alle»? Mange i barnas klasser og barnehageavdeling har foreldre fra andre deler av verden. Deler av verden hvor det er mindre naturlig å ta middagen i kirken. Jeg tenker tilbake på egen barndom. «Alle» på skolen gikk på barne- og ungdomsklubb i det lokale bedehuset. Bare ikke den ugudelige familien min. På skolen ble jeg daglig minnet på at jeg var anderledes. Jeg visste ikke hva som hadde foregått, bare at de andre barna delte noe jeg var utenfor. Uvitende om at stygg språkbruk ville ekskludere meg fra herligheten, bannet jeg på at jeg ihvertfall aldri skulle bli en slik kjip forelder!
Og nå står jeg her da. Med fiskekakene, leksene og misfornøyde barn. Jeg har blitt nøyaktig like kjip som mine egne foreldre. Fordi barna mine skal få lov til å ta stilling til den fortellingen de ville blitt presentert på Familiedagen når de er gamle nok til selv å gjøre seg noen tanker om kilden. Men i motsetning til moren er de ikke helt alene. Nå er det faktisk en del barn i området som ikke er vant til å synge for fiskekakene.