Bakpå omslaget reklameres det med at forfatteren skal drøfte hvordan etiske standpunkter kan begrunnes, og se nærmere på sekulære og fornuftsmessige argumenter som benyttes for å hevde at noe er galt. Videre skal han vise at en gudstro er en nødvendig forankring av rett og galt. Dette høres jo spennende ut!
Ottosen mener først å vise at den gode moral er avhengig av en gud, men ikke nødvendigvis den kristne. Når dette så er slått fast, mener han å vise at denne guden også er den kristne. Hvilket tilfeldigvis er den samme guden som Ottosen selv har lært om fra barnsben av.
Han skriver et sted at noen ganger påstås det at kristne holder fast på troen sin fordi de ikke “orker” å innse at universet vårt er uten hensikt eller mening. Selv tror jeg Gud kan forklare hvorfor universet inneholder mening, hensikt og (objektiv) moral. Men det betyr ikke at det er et sterkt argument for Guds eksistens at tilværelsen dermed gis mening. Den siste setningen er undertegnede helt enig i. Det er bare det at jeg etter å ha lest boken likevel sitter igjen med følelsen av at det nettopp er det Ottosen argumenterer for.
Han er innom en rekke forskjellige tankeeksperiment, både praktiske og en del mer søkte. Såvidt forskjellige emner og personer som Nürnbergrettssakene, evolusjon, fri vilje, Guds uransakelige veier, Ayn Rand, Gunnar Tjomlid, Platon og Richard Dawkins. Det foretas en rekke tankemessige og retoriske krumspring for til slutt kunne konkludere med at det finnes en Gud. Og denne har fortalt oss hva som er rett og galt.
Jeg faller rett og slett av resonnementene. Jeg klarer ikke å få fatt på den røde tråden. Det sies at det finnes to typer ateister: De som er sterkt interessert i religion og teologi, og de som synes det er like spennende som den sure kaffen på bedehuset. Undertegnede tilhører dessverre den siste kategorien. Det er selvsagt ikke Ottesens feil, og det er kanskje urettferdig at en «akk og ve»-ateist anmelder boken. Jeg kan bare beklage det.
Flere ganger nevner Ottesen Ockhams barberkniv: Tanken om at den beste forklaringen, alt annet likt, er den minst kompliserte. Han mener Gud er den beste forklaringen på at vi har en moral. Richard Dawkins skriver vakkert i sin bok The God Delusion om hvordan moral verden over er overraskende finstemt. Og ikke minst; hvordan denne har blitt utviklet i oss via evolusjon. Munken og teologen Ockham levde lenge før både Ottosen og Dawkins. Jeg har likevel mine mistanker om hvilken av de to forklaringene han ville ha foretrukket.
Uten Gud er alt tillatt, av Espen Ottosen
255 sider
Verbum forlag