Dømmekraft
Undertegnede har kjent rektor på Steinerskolen siden han selv drasset rundt på fiolin sammen med skolesekken. Han har altså en årrekke holdt ut spydigheter og spit på egen bekostning. Nå hadde han imidlertid fått nok, og rett og slett kalt meg inn på rektors kontor. Skjønt, han insisterer på at han ikke er rektor.
Fremmedfrykt er en uting, uansett hvem den retter seg mot. Russofobi er intet unntak. I Norge er vi så heldige å ha en del russiske innvandrere. Kanskje setter russiske sesongarbeidere størst preg på lokalsamfunn og arbeidsliv nordpå, men også i de store norske byene finner man en del innflyttere fra vårt naboland i øst.
Opp gjennom årene har jeg vært så heldig å treffe på fredsaktivister i mange forskjellige former. Bekymrede leger som samler underskrifter mot atomvåpen. Sinte unge med megafon utenfor en ambassade. Sindige jussprofessorer som saklig advarer mot militærintervensjoner uten hjemmel i folkeretten.
Da Freedom Convoy Norway 19. februar i år protesterte mot koronatiltak, var tiltakene allerede avskaffet. Det er de fortsatt. Og dette er fortsatt ingen hindring for denne protestbevegelsen. Lørdag 2. april var det derfor atter en gang duket for protest foran Stortinget. Eller en markering for frihet, kjærlighet og fred, ifølge gruppens Facebookside.
26. februar 2015 var den bengalsk-amerikanske ingeniøren Avijit Roy på vei hjem fra bokmessen i Dhaka. Sammen med sin kone ble 42-åringen brutalt ble angrepet med macheter. Ektefellen mistet en tommel og fikk stygge kutt i hode og hender. Roy selv ble regelrett hakket til døde. Gjerningsmennene var fra en lokal islamistgruppe.
Etter at Canada tidligere i år innførte krav om vaksinepass for å kjøre inn i landet, brøt det ut protester, opprinnelig blant lastebilsjåfører. Freedom Convoy bestod av hundrevis av kjøretøy fra forskjellige steder i Canada som sammen kjørte til landets hovedstad, Ottawa. Det tok imidlertid ikke lang tid før mer høyreorienterte grupperinger sluttet seg til de demonstrerende. Ottawa ble store deler av februar sterkt preget av uroligheter.
Frokosten ble avbrutt av et skarpt dunk i dørkarmen en tidlig morgen da husets tenåring gjorde entré på kjøkkenet. Lyden stammet fra dørslaget han hadde tredd nedover hodet. Jeg måtte åpenbart ha gjort store øyne, for han flirte litt og rettet kjekt på den uvanlige hodepryden.
En sen sommerkveld, juni 2016 satt jeg i en drosje i den rumenske byen Timisoara. Bilen så ikke akkurat ut som om den hadde vært EU-kontrollert på en stund, men raste avgårde i urovekkende fart.
Med korte, jevne mellomrom arrangerer den lokale menigheten såkalt Familiedag i kirken. Da er alle familiene i området hjertelig velkomne dit for å spise middag.
Situasjonen i Ukraina har lenge vært spent. I skrivende stund balanserer den på kanten til eksplosiv. Man kan kun spekulere i konsekvensene av en oppskalering av konflikten, den som tør.